Treningsbransjen – en arena for folkehelse eller kroppspress?
august 17, 2020 2021-09-01 10:08Treningsbransjen – en arena for folkehelse eller kroppspress?
Jeg var 15 år da jeg deltok på min første gruppetime. Jeg husker det som om det var i går. Den kule musikken, den nye måten å bevege seg på og ikke minst den fantastisk dyktige instruktøren. Wow. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på energien hun tok med seg inn i gruppetimesalen. Hun ble raskt mitt forbilde. Et forbilde som delte av sin kunnskap, utstrålte trygghet og lot meg oppleve mestring, noe jeg aldri hadde opplevd på et treningssenter tidligere. Det er ofte jeg tenker tilbake på timene hennes og føler meg stolt og ydmyk som i dag får være lederen av egne gruppetimer. For ja, det følger med et stort ansvar med det å være gruppeinstruktør. Ansvar i form av kvalitet i timedesign, coaching og musikkvalg, men kanskje et enda viktigere ansvar i det å være sunne forbilder for medlemmene våre. Men hva innebærer egentlig det å være et sunt forbilde? Og hvordan kan man være et «sunt forbilde» i en bransje man føler har en forventning til hvordan man skal se ut?
Man kan ikke legge skjul på at vi lever i et utseendefiksert samfunn. Sosiale medier eksponerer oss daglig med bilder og «mirakeloppskrifter» på «den perfekte kroppen». De siste årene har en sterk og trent kropp vært i fokus, noe som også har blitt idealet for mange. Derfor er det dessverre vanskelig å unngå at treningssenteret blir en arena hvor kroppspresset kommer til syne. Det er blitt en problemstilling vi i treningsbransjen møter så og si daglig, både blant medlemmer, men også hos kollegaer. Men hvor kommer egentlig dette presset fra, og hvem har ansvaret for å ta tak i problemstillingen? Jeg tror det er delt. Vi har blant annet de store nyhetsmediene som stadig legger vekt på utseende i sine saker om trening og ernæring. Dette resulterer i at ytre faktorer som utseende kan virke «viktigere» enn helsegevinstene trening og et næringsrikt kosthold gir. Likevel er det minst to sider også av denne saken. Mediene produserer det de ser vi vil ha – oppskriften på sommerkroppen. Det virker som de ytre faktorene engasjerer og vekker interessen vår mer, enn gevinsten av en god helse, samt forebygging av skader og sykdom.
Det er nok ikke alle som kjenner like sterkt på kroppspresset, men jeg forstår at det er lett å bli påvirket da kropp er noe vi alle har et forhold til. Jeg tror grunnen til at det engasjerer mange er fordi kroppen har blitt noe som skal representere deg som person, og noe andre skal ha en mening om. Derfor er det kanskje ikke rart at kroppspress er blitt et sårt tema som preger treningsbransjen, og at det påvirker oss som skal representere «sunnhet» og «styrke». Mange i bransjen føler kanskje at man må representere disse idealene for å være dyktig i jobben sin. Er det «sixpack» som må til for at vi skal være troverdige fagpersoner?
Dette temaet er viktig å prate om! Jeg tør påstå at vi har et problem når det kommer til kroppspress og usunne holdninger i treningsbransjen. Det kan tenkes at dette skjer både bevisst og ubevisst, og at det i flere tilfeller skyldes lav kompetanse innen treningslære, restitusjon og ernæring. Det er viktig å påpeke at dette ikke gjelder alle, men at tendensen er der, og kanskje spesielt hos unge instruktører. Jeg skal være ærlig å si at dette er noe jeg har erfart på kroppen selv, og det er ofte jeg tenker tilbake på tiden kroppspresset tok overhånd over mitt liv.
15-åringen som startet med gruppetrening for sju år siden ble bitt av basillen, og forelsket seg i treningsbransjen. Da hun var 16 år deltok hun ikke på 4-5 gruppetimer i uka, det kunne bli opptil 14-15 gruppetimer totalt. Først fordi hun syntes at det var gøy, men så fordi hun følte seg sprek, hun begynte å merke endring i fasongen, og fikk komplimenter på utseende sitt fra andre. I tillegg til å lese om trening fra mobilen begynte hun å lese om ernæring da hun hadde hørt at dette var viktig for å bli «sunn og sprek». Ikke i fagbøker, men på sosiale medier, og i ulike forumer da dette var mest tilgjengelig. Så lite kildekritisk som man er når man er 17 år, så trodde hun blindt på overskrifter som «Banan gjør deg feit», «Ikke spis potet og ris», «Fett og karbohydrater er farlig» og «Proteinpulver gjør deg sprekere». Med et helgekurs i ryggsekken, samt kunnskap hentet fra fitnessblogger og ulike forum bestemte hun seg for å bli en sinnsykt dyktig instruktør. Hun fikk jobb, og ble raskt satt i rollen som fagperson for medlemmene på senteret. Hun ville være et sterkt og sunt forbilde, og «måtte» jo se sprek ut for å skape troverdighet! Lite skjønte hun da at hun var på en vanskelig vei inn i en spiseforstyrrelse kalt ortoreksi, og at hun aldri ga kroppen sin nok restitusjon. Ortoreksi kan føles som å bli sunnhetsslave i eget liv da man blir besatt av å spise «sunn» mat og å trene mye.
Heldigvis så sa de stopp i tide. I mitt hode hadde jeg blitt en «treningsperson» som «tok vare på kroppen sin», mens venner, familie og kollegaer så den «sterke, sosiale, og fornuftige Karianne» forsvinne mer og mer. Sunt hadde blitt usunt, og balansen var borte. Mamma og pappa tok meg til legen, vennene støttet meg, og mitt store instruktørforbilde fra jeg var 15 år tok meg med på kontoret for en prat. Jeg var blitt 18 år, og visste lite om at denne samtalen skulle bli viktig. Det var da jeg innså hvor lett det er å bli påvirket av andre, hvor lett det er å tro på alt man leser, og hvor viktig jobben min som treningsinstruktør er. Jeg fikk et klart råd. Det var å øke min kompetanse innen ernæring og trening, samt være ekstremt kildekritisk. Denne kunnskapen måtte jeg dele med både kollegaer og medlemmer. Dette rådet ble min redning.
På bildene var jeg 17 år og trodde jeg hadde alt på stell. Den dag i dag ser jeg ei jente som ubevisst gjemmer seg bak sin egen fasade. Bilde 1 er fylt med dømming, uvitenhet, vonde tanker og spørsmål. Et bilde jeg tok for å studere meg selv. Bilde 2, tatt sekundet etterpå, delte jeg på sosiale medier. Jeg var jo en «sunn og sterk treningsperson»!
Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg aldri blir påvirket av kroppspress. Selvfølgelig ønsker man å føle seg vel i kroppen sin! Jeg har en kropp som alle andre. En kropp jeg noen dager misliker, og andre dager elsker over alt. Forskjellen er at jeg tidligere dømte den bare for utseende og ikke funksjon. Nå har jeg nok kunnskap til å kjenne kroppen min sine begrensninger, samt dens behov for variert trening, mat, restitusjon og ikke minst kjærlighet.
Ja, vi i treningsbransjen har et ansvar. Uansett om vi vil, eller ikke. Kroppspress, feilinformasjon, og et forvrengt syn på kropp, trening og mat er noe vi kommer til å møte. Vi kommer til å møte det blant yngre og eldre medlemmer og mellom kollegaer. Jeg tør nesten å påstå at de fleste i bransjen (i større eller mindre grad) en gang i livet, har eller har hatt en periode med et anstrengt forhold til kropp, trening og mat. En påstand som for noen kan virke helt ukjent, men for andre kan føles som en lettelse. Vi er alle mennesker, som jeg tror kan kjenne på mange av de samme følelsene. Som medmennesker mener jeg vi alle et ansvar for å dele kunnskap, erfaring, stille spørsmål og å tørre å prate om denne problemstillingen – både i bransjen vår, men også ut i samfunnet. Del det glade budskap om helsegevinstene ved fysisk aktivitet og skap bevissthet rundt denne problemstillingen! Jeg har troa på at vi sammen kan skape endring – for tenk deg hvor mange stemmer vi har og hvor høylytte vi kan være sammen! <3
Foto: 3T-Trening
Hva kan vi som bransje og enkeltmennesker gjøre i kampen mot kroppspress?
Dette hjalp meg i min personlige reise:
Kunnskap (helomvendingen)
Det tok lang tid å komme ut av den onde sirkelen og det forvrengte systemet jeg hadde laget i eget hode. Jeg måtte lære «alt» på nytt, pluss se at kroppen som jeg hadde fått så mye kompliment for endret seg! Jeg var jo egentlig veldig fornøyd slik ting var? Det var først da jeg leste trenings- og grunnleggende ernæringslære, at jeg lovte meg selv å ALDRI ta dårlige valg som går på bekostning av helsa mi igjen.
Gode samtalepartnere og åpenhet
Altså, livet skjer folkens! Hvor ofte hører vi ikke om folk som sliter med det ene eller det andre? Jeg tenker at det er en del av det å være menneske, og at man må gå på noen smeller for å lære! Jeg fungerer i alle fall sånn 🙂 Det har gått noen år før jeg har vært klar for å prate om dette, men det er først nå, når jeg ser hvor hardt kroppspress rammer samfunnet og treningsbransjen, ar jeg ønsker å snakke høyt.
Tilbakefall vil komme, og det er helt greit!
Her trenger jeg vel ikke si så mye mer. Livet går opp og ned. Det viktigste er å bruke erfaringen man har i ryggsekken, samt tørre å strekke ut en hånd når ting kjennes vanskelig.
Foto: 3T-Trening
Ditt ansvar som instruktør:
Tenk på hvilket signal du som instruktør, forbilde, og fagperson sender ut til medlemmene på treningssenteret ditt!
Tenk deg dette scenarioet: Medlemmene på senteret ser først instruktøren trene i studio, så delta på en gruppetime, for SÅ å se på skjermen i resepsjonen at instruktøren skal ha to gruppetimer etterpå?
«Dette er sikkert vanlig når man er en «treningsperson». Når den kule fagpersonen gjør det, så kan vel jeg også prøve!» , kan 15-åringen som nylig har blitt medlem tenke. Worst case, men jeg har dessverre vært vitne til at et slikt scenario har skjedd, og jeg kan ikke si annet enn jeg synes det er svært uheldig.
Tenk deretter litt over dette: Hvilket signal sender man til medlemmene når en instruktør har 16-20 gruppetimer på ei uke? Hva tror du medlemmene i salen tenker når instruktøren har tre-fire lange og relativ harde gruppetimer på rad? At det er helt greit? For noen kan dette høres høyst usannsynlig ut, men i ferier eller når det oppstår sykdom på store treningssenter så kan dette dessverre skje.
Skal du absolutt delta på to/tre gruppetimer før dine egne timer, kan du kanskje velge et annet senter enn det du jobber på. Et annet alternativ kan være å tenke gjennom motivasjonen for å delta på disse timene akkurat denne dagen. Jeg sier ikke at jeg aldri har gjort dette selv, og forstår at mange har lav intensitet når de deltar på flere timer. Det er viktig er å huske på at medlemmene ikke ser intensiteten, eller den fornuftige tanken du har når du deltar på disse timene.
Jeg synes dette er verdt å tenke over, og er noe jeg har prøvd å være ekstra oppmerksom på det siste året etter sertifiseringen hos inspartum akademi. Er det «krise» på senteret kan man være åpen med medlemmene om at det er mangel på folk. Det man eventuelt også kan si i en slik situasjon er at instruktøren vil justere sin egen intensitet for å ikke bli overtrent.
Ta vare på deg selv og husk dine begrensninger
Det lett å ta kroppen og helsa si for gitt. Vi som instruktører er avhengig av at kroppen og stemmen fungerer for å gjøre en jobb. Det er våre viktigste redskap. For mange er gruppetrening en lidenskap man gjerne vil gjøre hver dag, flere timer om dagen!! Altså, I KNOW. Men det går vel ikke i lengden gjør det det? Gir man ikke kroppen hvile så vil skadene komme, og man kan møte en skikkelig motivasjonsknekk. Det er ikke verdt det, jeg har vært der! Det er også viktig å si fra til lederen sin om man merker at kroppen gir negative signaler. Lederen din har ansvar for å ta vare på deg og å gjøre arbeidsoppgavene dine bærekraftig. Lederen bør forstå at mennesker er forskjellige, og har ulik kapasitet! Man kommer langt med ærlighet!
Bruk blikket ditt og ta ansvar om du merker faresignal
Ved mistanke om spiseforstyrrelse, eller en usunn atferd rundt trening hos et medlem eller en kollega så ta kontakt med daglig leder. Er det en god kollega som du kjenner bedre en lederen din er det aldri feil å vise tegn til bekymring. Bruk skjønn. Det farligste er å se at en person har det vondt uten å gjøre noe.
Formidle helse og livskvalitet fremfor de ytre faktorene i gruppetimene dine. Få frem det glade budskap!
Fortell medlemmene om den gode investeringen de gjør når de holder seg fysisk aktive og trener med deg. De investerer i god mental- og fysisk helse og tar vare på kroppen sin. Bruk dette som en motivasjonsfaktor på dine gruppetimer, og se at treningen kan føles mer meningsfylt for medlemmene.
Foto: Fra sertifisering gjennom inspartum akademi.
Ditt ansvar som leder:
Vær et forbilde og ta ansvar for at de ansatte får god oppfølging
Som leder er man et forbilde for sine ansatte. Det er viktig å ikke kimse av viktigheten med å være ut på gulvet, vise ansikt, være tilgjengelig og nysgjerrig. Dette skaper mindre avstand mellom deg og ansatte, som igjen kan gjøre veien kortere for den ansatte om å betro seg til deg.
Legg til rette for læring og kompetanseutvikling blant ansatte
Det er ikke alt man vet og kan som leder. Det er jo nettopp derfor man skaffer seg et team og ansetter utdannede og dyktige folk! Det som er så flott på et treningssenter er det store mangfoldet i ulike bakgrunner, erfaringer og utdanninger. La ansatte få muligheten til å dele sin kunnskap med hverandre.
Ha oversikt over totalbelastningen til de ansatte på senteret
Jeg har selv jobbet som daglig leder, og vet hvor stressende det er å få akutt sykdom på en vakt som er om få timer. Jeg vet også hvor lett det er å ta den desperate telefonen å ringe til den personen som alltid sier ja. Det man ofte glemmer når sånt skjer, er situasjonen man automatisk setter den ansatte i. Dette kan være en ansatt som ikke ønsker å skuffe sin leder, og kanskje føler på skam ved å si nei. Disse følelsene kan komme selv om instruktøren har hatt sju gruppetimer den uka, og endelig skulle ha frikveld med kjæresten – noe som plutselig ikke føltes som en «god nok» grunn til å si nei. Her har jeg sittet i begge ender. Både vært leder og den som har hatt vondt i magen en hel frikveld. Vondt i magen fordi jeg sa nei på den ene gruppetimen når jeg likevel hadde hatt sju gruppetimer, hvor fire av dem var vikartimer, samme uka. Hvem sitt ansvar er det? Og hvorfor får den ansatte en vond følelse etter å ha vært i telefon med lederen sin?
Jeg mener det er lederen sitt ansvar å være tydelig i kommunikasjonen om viktigheten av grensesetting, samt vise at det er HELT OK å si nei. De ansatte har selvfølgelig et ansvar selv, men når vi jobber i en bransje med mange unge ansatte så er det ikke alltid noe man kan forvente. Problemet oppstår også når den ivrige nyansatte stiller seg til rådighet på alle gruppetimer fordi den ansatte ikke vet bedre. Jeg mener at lederen også må være klar over at vi i treningsbransjen ELSKER jobben vår, og ofte vil jobbe mest mulig – noe som er helt topp, men som kan gjøre det vanskelig å sette grenser for seg selv. Dette er noe ledere ubevisst også kan utnytte seg av.
Jeg merker at det er vanskelig å komme med en avslutning på dette innlegget. Både fordi det ble lengre en planlagt –«haha», men mest fordi det handler om et tema jeg synes er utfordrende å ta opp. Jeg håper bare at noen kan kjenne seg igjen, og at vi sammen som bransje kan ta ansvar for det ansvaret vi har fått i kampen mot kroppspress — for tenk hvor mange stemmer vi har og hvor høylytte vi kan være sammen <3
Karianne Solberg
//inspartum-ambassadør